Fødselen begynte 09.10.10 da vannet gikk. Jeg, sambo og broren min skulle egentlig på kino, men jeg hadde hatt så vonde kynnere og vondt i korsryggen siden dagen før. Så det var bare noe i meg som sa at jeg burde bli hjemme. Kl 18.15 kjentes det ut som at noe sprakk i magen, og jeg skjønte med én gang hva som skjedde. Jeg reiste meg opp i en fart, og vannet sildra nedover bena mine. Vi ble ganske overrasket alle 3 siden jeg bare var 37+3. Jeg ringte Ullevål, og siden jeg hadde fått beskjed dagen før om at hodet ikke var festet måtte jeg komme på sykehuset. Jeg ble koblet til ctg og jordmor sjekket om hodet var festet, og det var det. Jeg hadde svake rier og fikk beskjed om å gå i gangene for å se om de tok seg opp, men det gjorde de ikke.
Rundt midnatt begynte riene å bli ganske vonde, så vi dro til pappa som bor 2 min unna sykehuset. Jeg satt med rieteller hele natten og hadde 3-4 min imellom hver rie. Det verste med de riene var nesten at jeg følte at jeg måtte kaste opp hver eneste gang de kom, men ingen ting kom opp. Rundt kl 7 på morgenen kom riene med 2-3 minutters mellomrom, og de var så vonde at jeg ville ha smertestillende. Vi dro på sykehuset, og jeg ble tatt i mot av samme jordmor som jeg hadde kvelden før. Hun koblet meg til ctg og sjekket åpningen, skuffende 2cm!! Så jeg kunne ikke få noe for smertene. Jeg følte meg som verdens største pingle som hadde så vondt så tidlig i fødselsforløpet.
Noen timer senere fikk jeg en smertestillende tablett som tilsvarte 2 paralgin forte, og jordmor ville gjerne at jeg skulle dra hjem. Jeg hadde så vondt at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å komme meg ut i bilen, så jeg ba om å få bli. Da ville sambo dra hjem for å hente litt ting til seg selv siden jordmor mente at dette ville ta tid. Jeg ba han heldigvis om å vente litt og se an. Den smertestillende tabletten hjalp ingen ting, og riene ble bare vondere og vondere. Jeg trodde en stund at jeg ikke kom til å overleve, og til slutt måtte jeg ringe på jordmoren. Hun sjekket åpningen, og jeg ble ganske skuffet da den bare var på 4cm. Men nå skulle jeg ihvertfall få epidural, endelig!!
Vi gikk over gangen til en fødestue, og det var en lege der som gjorde klar epiduralen. Jeg hadde så vidt fått lagt meg på senga før jeg fikk en ri, og plutselig måtte jeg presse! Jeg husker godt det blikket legen og jordmor ga hverandre da jeg sa at jeg måtte presse, og jeg ble livredd. Pressetrang på 4cm kunne ikke være bra. Jordmor sjekket åpningen og det var jammen meg full åpning. Ikke rart at riene var vonde! Det ble ikke tid til epidural, men det var en stor lettelse å få lystgass. Jeg følte at jeg fikk mye mer kontroll over riene, og jeg kunne jobbe med dem istedenfor mot dem. Jeg lå lenge på knærne og hvilte over en saccosekk. Plutselig ble snuppa sin puls veldig høy, så legen måtte komme å sette en måler på babyens hode. Heldigvis virket det som at ctg-målingen var feil. Etterhvert måtte jeg opp å stå, så jeg hang på sambo gjennom riene. Så var det i senga igjen og over på siden, og deretter måtte jeg opp å lene meg på sambo igjen. Til slutt fikk jeg legge meg ned og presse, men jeg syntes det var vondt og ikke en lettelse sånn som mange synes. Det sto mange rundt meg; sambo, to jordmødre, en student og legen, tror de hadde god tid på fødestua den dagen;) Jeg aner ikke hvor mange press det tok før snuppa var ute, men det var en helt utrolig følelse da jeg kjente at hun kom ut, og jeg så en liten blå kropp på senga mellom bena mine som raskt begynte å skrike. Hun ble lagt på magen min, for navlestrengen var så kort. Etter at navlestrengen ble klippet ble hun holdt opp foran meg, og FOR en surrealistisk og ubeskrivelig følelse det var å se babyen min for første gang!! Klin lik pappa´n sin. Det var herlig å få henne opp på brystet! Jeg revnet bittelitt, og måtte sy 4 sting. Det var en veldig fin fødselsopplevelse:)
Mie ble født 10.10.10 kl 13.34. 45 cm lang og 2522g, 31 cm hodeomkrets. De to jordmødrene var helt fantastiske på hver sine måter. Hun som hadde hovedansvaret var veldig lite "dullete" og svarte konret på spørsmålene mine og ga meg klare beskjeder. Hun andre tok kjempegodt vare på meg og var veldig omtenksom. Jeg var kjempeheldig som fikk muligheten til å ha begge to med meg på deler av fødselen. Sambo var også kjempeflink og det var fantastisk at han orket å være med på hele fødselen, han som egentlig pleier å svime av bare han ser et sykehus. Øynene hans rett etter at Mie hadde kommet ut kommer jeg aldri til å glemme, han så ut som verdens lykkeligste.
Her er et par bilder av jenta mi. Mange flere bilder kommer etterhvert.
